Rollespillåret 2023

 Rollespillåret 2023

Nå som året ubønnhørlig nærmer seg slutten, tenkte jeg å ta et tilbakeblikk på året som har gått. Hvilke spill/kampanjer har jeg vært med på? Hva har vært høydepunktene, og hva har ikke vært så bra? 

Noe av dette har jeg skrevet om i andre blogginnlegg. I de tilfellene repeterer jeg ikke så mye, men henviser til dem. 

Jeg kommer ikke til å bruke veldig lang tid på system/mekanikk, men de gangene jeg gjør det og snakker om spillspesifikke begreper får jeg bare beklage på forhånd at jeg ikke går nærmere inn på detaljer og forklaringer. 

Alien - Chariot of the Gods

Året begynte med en utvidet one-shot (begrenset kampanje) av Alien the RPG - Chariot of the Gods. Et spill jeg hadde planer om å spille lenge, men som ble rammet av Covid-begrensninger flere ganger før vi kastet inn håndkleet og satte det opp online.

Scenariet omhandler et lasteskip som blir avbrutt på sitt rutineoppdrag og må undersøke et mystisk skip som har vært savnet lenge. Uten å avsløre for mye av handlingen, er det vel et handlingsforløp som ikke er for ulik den originale Alien - Den 8. Passasjer. Litt av konseptet for å emulere sjangeren er at alle rollene skal ha en skjult agenda de blir belønnet for å forfølge. Dette oppfordrer til PvP, noe som krever sitt bord. Og når driten treffer vifta og rollene har problemer opp til halsen, er det interessant å se hvilke roller velger å redde sitt eget skinn, og hvem som praktisk talt ofrer seg for at andre skal få leve. 

Formatet med to-tre økter gjør at rollevernet blir mindre viktig. I de publiserte scenariene er det også alltid en rekke biroller man kan spille om man skulle være så uheldig å bli spist av en xenomorph tidlig. Birollene er også der for å etablere, vise frem og eskalere faren for rollene. 

Jeg føler meg godt hjemme i YZE-systemet, og jeg kjørte spillet via Foundry VTT. Alien har en offisiell utgivelse på dette systemet, noe jeg følte bidro godt til en sømløs online-spillopplevelse. Jeg føler jeg mestrer bruk av VTT godt etter Covid. I systemer med store terningpøler og mye informasjon som må internaliseres og raskt finnes frem, foretrekker jeg klart å spille online og gjerne med VTT. 

Det er derimot litt ekstra prepping involvert (til tross for at det er offisielle Alien-moduler til Foundry) og du skal ikke ha veldig nisjepregede spill før du må ty til Roll20 (i beste fall) for VTT. Jeg ser et tydelig skifte i mine spillprioriteringer til å gå over til spill som tvilsomt har VTT-støtte, og i alle fall ikke Foundry. 

Selv om vi hadde tre kule økter med litt rom-skrekk, er jeg litt i tvil om jeg kommer til å vende tilbake til systemet. De andre offisielle Alien-scenariene er langt mer fokusert på kamp enn dette var. 

Copperhead County

Etter å ha blitt bitt av Blades in the Dark-basillen i fjor høst etter vårt “Open Doskvol"-prosjekt, hadde jeg veldig lyst til å lede en mini-kampanje i ett av de mange spillene basert på dette regelsettet. Valget falt på Copperhead County, et spill som emulerer kjente serier som Breaking Bad, the Ozarks, Better Call Saul, the Wire, Justified, etc. Serier som er meg nær og kjær og som alltid figurerer på topplisten av “Beste serie gjennom tidene”. 

Spillerne valgte å spille Family som Crew Playbook, og familien Scruggs ble født. Fra sin gamle familiegård dyrket de designer-hasj som de solgte i fylket. Familien ble ikke bare involvert med de ulike forbrytergrupperinger i fylket, men blandet seg med mexicanske karteller, den russiske mafiaen og gruvearbeidernes fagforening. Det var et spill som berørte veldig mange sterke temaer, og det faktum at det er så jordnært (null og niks av overnaturlige, fantastiske eller sci-fi-elementer) gjorde at det føltes tøffere enn om det skulle vært i en mer fantasirik verden. Rollene var ikke de mest nådeløse og ondsinnede skurkene man har sett, men handlingene deres påvirket selvsagt mer eller mindre uskyldige på direkte eller indirekte måter, og jeg gjorde mitt beste for å la dem føle at handlingene deres hadde konsekvenser. Jeg skammer meg ikke over å si at målet til tider var å gi dem dårlig samvittighet.

Selv om rollene var i familie (to brødre, en fetter og en tante), var det nok av interne stridigheter og uenigheter i planer og veien videre. Et høydepunkt var da Tante Mary-Lou bestemte seg for å skrote planene om å koke meth, etterfulgt av en scene hvor hennes nevø på tro og ære lovte den lokale mafia-høvdingen regelmessige leveranser av meth … 

Ikke alle liker PvP, men denne gjengen stortrives i alle fall med det. Jeg føler ikke at de unngår å utføre handlinger spillerne vet vil føre dem i problemer eller sabotere for de andre rollene/familiemedlemmene for å oppnå sine mål. 

Det var en læringskurve involvert i å manøvrere systemet, og det tok noen økter før jeg begynte å få et godt grep på alt det med Posisjon og Effekt samt sette fiksjonelt passende konsekvenser og komplikasjoner. At man ikke skal fortelle spillerne hvilken Action man skal rulle på, er noe jeg fremdeles sliter med. 

Kampanjen hadde to meget erfarne Forged in the Dark-spillere og to helt nye. Det var veldig stor forskjell på hvor godt de erfarne manøvrerte de ulike delene av spillet, og selv om det begynte å utjevne seg litt mot slutten, er det i alle fall tydelig for meg at disse spillene krever en del systemmestring for at narrativet skal gå sømløst og at man ikke bruker for mye tid i mekaniske diskusjoner. 

Det var selvsagt litt leit å avslutte etter 11 økter, men vi bestemte oss for å beholde denne gruppesammensetningen til høsten og finne et annet Forged in the Dark-system. 

Kult - the Driver

I årets første halvdel kjørte jeg et eksperiment med impro-scenariet The Driver for Kult: Divinity Lost, hvor jeg kjørte det samme scenariet totalt 5 ganger.

Vaesen Mythic Britain

Med unntak av et par one-shots og på Arcon, hadde jeg ikke spilt rollespill med felles fysisk tilstedeværelse siden høsten 2020. Da ble min faste gruppe gjennom 15 år oppløst, grunnet en kombinasjon av ulike spillinteresser og mangel på mulighet/lyst til å spille online. 

Vi dro igang en ny kampanje i Vaesen, denne gangen satt i det mytiske Storbritannia & Irland. Etter snart tre år med online-spilling, var det en liten skepsis hos meg til å bruke 1-1,5 time i bil for å spille, men så likevel frem til felles middag og samlokalisert sosialt samvær. Hadde hørt mye om at man fikk så bedre kontakt med spillerne ved taktil spilling. 

Det var derfor litt rart å merke at 3/4 spillere satt bak laptops eller mobiler, og at jeg sjeldent klarte å få øyekontakt. Hvis dette skulle være greia, så var det jo mer øyekontakt å oppdrive online. Jeg merket også at jeg ble langt mer sliten av å spille fysisk. 

Jeg har forøvrig skrevet et eget innlegg om mine personlige betraktninger om fysisk vs online-spilling.

Kampanjen ble ganske raskt satt på vent grunnet sykdom og at den ene spilleren trakk seg. På høsten rekrutterte vi en fjerde spiller og satte i gang igjen, denne gangen med bedre hell og flyt enn før våren. Kanskje vi bare behøvde litt tid til å venne oss til denne formen for rollespill igjen. 

Med unntak av ulike varianter av D&D (inkl. Pathfinder) er Vaesen det spillet jeg har mest erfaring med. Det er et lettfattelig, men ikke akkurat banebrytende, regelsystem som ikke kommer i veien for å fortelle en god historie. Settingen med at man er i en mytisk versjon av 1800-tallet og de stadige, ikke-svart-hvitt-konfliktene mellom sivilisasjonen og skapninger fra folketroen gir veldig mange muligheter. 

Denne mini-kampanjen går nok litt inn i 2024, og da vil jeg nok legge spillet på hylla for en god stund. Etter 40+ økter synes jeg det er helt greit. 

Diverse one-shots

I år har jeg endelig vært Keeper i Call of Cthulhu 7th edition. Jeg er usikker på om spillet er helt min greie. Det har uansett gitt meg en idé til et Cthulhu-eksperiment neste år, hvor jeg skal forsøke å lede samme gruppe gjennom one-/two-shots av totalt 5 ulike Lovecraft-/Cthulhu-systemer. Det gleder jeg meg til! 

Ellers har jeg fasilitert For the Queen, et GM-løst, kortbasert fortellerspill. En interessant og fin spilløkt. 

Jeg har også kjørt totalt 4 one-shots av Brindlewood Bay, for 4 ulike grupper. Det har vært veldig morsomt hver gang, jeg vet de spillingene har ført til at flere av spillerne sporenstreks har skaffet seg spillet og jeg gleder meg til neste år når jeg skal prøve å få starte en lengre kampanje. Jeg var også med på en betalt spilling av Brindlewood Bay via startplayinggames. Det var litt sånn middels opplevelse egentlig, men jeg føler jeg lærte av spillernes “feil”, og har brukt den opplevelsen for å gi proaktive råd og vink til spillerne jeg selv leder. 

Spillfestivaler

Juni er en populær måned å gifte seg på, og i år ble min Arcon-deltakelse rammet av et bryllup. Derimot fikk jeg endelig anledning til å delta på Regncon.

World Wide Wrestling

A Fistful of Darkness

På høsten skulle gjengen som hadde spilt Copperhead County på våren starte et nytt spill. Jeg pitchet både A Fistful of Darkness (weird-west) og Neon Black (cyberpunk) til dem, da jeg ikke klarte å bestemme meg, og synes det er fint å sette bort avgjørelsen av og til. Det ble 2-2, så jeg måtte trille terning. 

Vinneren ble Fistful of Darkness, et Forged in the Dark weird-west spill. Spillerne valgte Outlaws som Crew Playbook. I en fiktiv western-aktig verden forsøker de å tjene seg rike på ulike brekk, samtidig som at endetiden kommer stadig nærmere. Etter at den hvite mann oppdaget det verdifulle materialet Hellstone, har nemlig ting gått fra verre til verst (og verre skal det bli), og vandøde, demoner og monstre observeres støtt. Sånn konseptuelt er det jo som om Blades in the Dark og Deadlands skulle fått et barn. 

I motsetning til Blades in the Dark (men i likhet med Copperhead County), har FoD et tydelig end game og mekanikk for hva som skjer da. Vi avsluttet CC tidlig, og her har vi lyst å spille ut hele historien. Vi ser vel for oss faste spillinger annenhver uke frem til sommeren, men rollenes handlinger kan fremskynde denne, så hvem vet? 

Da er det bare å se frem til 2024!