Rollespillpraktikeren

  Ensom moro Den nye vinen innenfor rollespill er på mange måter spill som markedsfører seg som “light-prep” eller “no-prep” (i mange tilfeller uavhengig av om det faktisk stemmer). Boken “The Lazy Dungeon Master” er populær og noe flere trykker til sitt bryst. Spilledere konkurrerer i hvor lite prep de gjør for å få en tilfredsstillende spilløkt, som en invers variant av den gamle Monthy Python-sketsjen “Four Yorkshiremen”.  “Jeg skriver maks 1 A4-side” “Jeg bruker bare en post-it-lapp jeg er heldig om jeg finner igjen” “Jeg bare møter opp uten noe prep” “Hah! Møter du opp??” Jeg er ikke i tvil om at de som foretrekker å preppe på denne måten kan ha fantastiske spilløkter, minst like gode som mine.  Men det er ikke poenget.  Hva med oss som faktisk liker å preppe? Hva med oss som liker “lonely fun” - eller som jeg har valgt å kalle det her - Ensom Moro.  Skal vi føle på noe slags preppeskam? Eller skal vi bare fortsette å gjøre det som vi trives med, og som jeg mener, for meg, er en