Rollespillåret 2025

 

Nå som kalenderen skriver 2026, tenkte jeg å ta et tilbakeblikk på året som har gått. Hvilke spill/kampanjer har jeg vært med på? Hva har vært høydepunktene, og hva har ikke vært så bra? Har jeg gjort noen nye observasjoner? 

Noe av dette har jeg skrevet om i andre blogginnlegg. I de tilfellene repeterer jeg ikke så mye, men henviser til dem. 

Mothership - Åpent Bord

Det meste av første halvår var viet Åpent Bord-prosjektet mitt, hvor jeg inkluderte totalt 13 spillere i Gradient Descent, en slags megahule i rommet for romskrekk-rollespillet Mothership. 

Et veldig kult og miljøbyggende prosjekt jeg skriver mer i detalj om her.

Saqaliba

På nyåret 2025 ble jeg invitert til en ekstern test av et av Matthijs Holters nye spill, Saqaliba. Vi var tre rimelig erfarne online-spillere, som ikke bare skulle teste selve spillet, men også hvor lett det var å spille online. Som et spillederløst, kortbasert spill, er det noen utfordringer i online-spilling kontra de mer tradisjonelle spillene med terninger. 

Spillet i seg selv var veldig tilfredsstillende. Jeg har veldig tro på konseptet og spillederløse-/fulle spill, selv om det krever sine spillere. Med tre spillere betydde det at vi alle var delaktige i alle scener, enten som hovedrolle, birolle eller regissør. Dette er ikke spillet for de som liker å fade bort i store perioder og være sofapute. Saqaliba utforsker en fiktiv nær fremtid hvor det osmanske riket aldri falt. Det ble en slags kombinasjon av cyberpunk med sharia-lover. 

Online-biten fungerte bare sånn passe. Vi brukte noe Miro-lignende, og det viste seg å være en stor fordel om man hadde litt over snittet EDB-kunnskap. Det er elementer på skjermen som må fysisk flyttes hit og dit, man må zoome inn og ut på det virtuelle spillbrettet. For oss som satt med PC-mus og to skjermer gikk det greit, for hen som satt med en laptop på fanget - ikke så bra. 

Jeg vet at Matthijs drev og lagde et skreddersydd VTT for formålet, som jeg fikk en liten titt på. Det så veldig bra ut, men har ikke hørt noe mer om det. 

Fairy Trails

Jeg var også spiller i Fairy Trails, et Powered by the Apocalypse-spill hvor vi spilte små feer som hadde blitt kastet ut av landene våre og tvunget til å leve i en moderne, menneskedominert verden. Dette var en for meg sjelden anledning til å spille en kampanje rundt et fysisk bord, kun et kvarters sykkeltur unna. Spillet har en lystig tone uten å bli fjasete, holder seg godt til tematikken og det mekaniske gir oss spillerne gode muligheter til å finne på konsekvenser for våre egne mangelfulle terningkast. Masse innviklinger og moro når småfolket og deres egenartede verdenssyn og ukalibrerte moralske kompassnål får fritt spillerom. 

Public Access

Den andre kampanjen jeg kjørte i år, har jeg nettopp skrevet en egen blogg om her.

Spilldesign

Dette var året hvor jeg begynte å skrive spill igjen. Jeg gir skylda/æren til Den Nye Våren. Da jeg var noe misfornøyd med det manglende mangfoldet på DNV 2, slo det meg at jeg sikkert burde lage noe selv. Jeg har jo alltid vært mest komfortabel med scenarioskriving, og vendte fokuset mot mysterier til Brindlewood Bay og Public Access, mine to største spillkjærligheter de siste to årene. Noe har blitt utgitt på itch.io, mens annet innhold inngår som en del av fanzinet Sprigs & Kindlings. LENKE. 

Jeg vet ikke nødvendigvis om det blir like mye av dette i 2026, men jeg fikk da i det minste lært meg Affinity Publisher. Spillskaping er også miljøbyggende. Fantastiske Rune B. Reinås i Trondheim kjørte et av mine egenskrevne Brindlewood Bay-mysterier før jeg gjorde det, og har vel i skrivende stundt kjørt det 3 ganger mot mine 2. 

Festivaler

Ingen lange reiser på meg i år, men jeg var på begge utgaver av Den Nye Våren (også den våren som er på høsten), samt Midgardcon.

Skrev ikke egen blogg på høstutgaven av Den Nye Våren, men personlig var det en opptur fra det noe skuffende manglende mangfoldet jeg opplevde noen måneder tidligere. Ekstra hyggelig at Matthijs Holter hadde fått til reisestøtte slik at det også kom spillskapere fra Bergen, Sogndal og Trondheim. Jeg fikk testet det ene av Brindlewood Bay-mysteriene mine, og spilt Thea Viks fantastiske Varde. Spillgruppa kom seg aldri ut av leiren de etterhvert fikk slått opp, men en minnerik økt og en fascinerende setting. 

Annet

I år var jo året hvor jeg skulle være på andre siden av spillederskjermen langt oftere enn vanlig. I tillegg til de par kampanjene nevnt over, har jeg fått spille Itras By med selveste Ole Peder (og krysset den av på bøttelista mi), endelig prøvd et superheltspill (noen få økter med fantastiske Masks the Next Generation), spilt tenårings edgelord i Otherscape og også vært spiller i Mothership. Jeg har testet GM-løse Yazeba’s Bed & Breakfast (i god konkurranse med Saqaliba om det mest utradisjonelle spillet jeg har spilt i år), fått testet den nye versjonen av Per Arne Kobberviks Andre Soler og, helt på tampen av året, fått ut fingeren og ledet et kort oppdrag i Delta Green - et spill jeg både er fascinert og frastøtt av. 

Som seg hør og bør fikk jeg også introdusert Brindlewood Bay for enda et bord.

Oppsummerende tanker

I 2025 ble det enda mer tydelig for meg at spillsmaken er i ferd med å snevre seg inn enda mer enn tidligere. Jeg begynner å bli mer og mer kresen. 

De siste årene har jeg blitt veldig glad i spill som fordeler fortellerrettighetene i langt større grad enn de tradisjonelle rollespillene. Kall dem gjerne story games. Kall dem gjerne alfabetsuppespill (Pbta, Fitd, Cfb). 

Jeg synes ikke det er like gøy lenger å spille spill hvor spillerne kun har makt over hva rollene gjør, mens alt annet er forhåndsbestemt av spilleder eller scenarioforfatter. Dette har vært gjeldende lenge som spiller, men gjelder også nå som spilleder. 

Når jeg innimellom leder mer tradisjonelle spill, blir jeg sjelden eller aldri overrasket på samme måte (spillere gjør jo alltid ting jeg ikke forventet, men historien er jo kjent for meg). Jeg må ikke improvisere på samme måte. Jeg føler jeg blir sittende der og respondere. 

Jeg ledet jo en del tradisjonelle spill i 2025 (hovedsakelig Mothership), og det skjedde flere ganger at jeg opplevde at spillerne følte på en spenning som jeg ikke kunne spore hos meg selv. 

Kommer jeg til å slutte helt å lede tradisjonelle spill? Nei, kanskje ikke helt, men det blir nok langt mindre av det i 2026. 

Statistikk for 2025

64 økter, hvorav 56 % som GM. Jeg har vel aldri vært spiller så mye som jeg har i 2025. 

Jeg har spilt med 22 spillere jeg aldri har spilt med før, totalt har jeg spilt med 47 spillere i år. 

Jeg har spilledet 6 forskjellige spill, hvorav 4 var helt nye for meg. 

33 % av øktene mine har vært ved et fysisk bord (godt hjulpet av tre spillfestivaler), resten har vært online. 

17 % av øktene har vært one-shots (inkl. Forlengede one-shots), mens resten har vært kampanjer av ulik størrelse. 

Da er det bare å se frem til 2026!