Ensom moro

Den nye vinen innenfor rollespill er på mange måter spill som markedsfører seg som “light-prep” eller “no-prep” (i mange tilfeller uavhengig av om det faktisk stemmer). Boken “The Lazy Dungeon Master” er populær og noe flere trykker til sitt bryst. Spilledere konkurrerer i hvor lite prep de gjør for å få en tilfredsstillende spilløkt, som en invers variant av den gamle Monthy Python-sketsjen “Four Yorkshiremen”. 

“Jeg skriver maks 1 A4-side”

“Jeg bruker bare en post-it-lapp jeg er heldig om jeg finner igjen”

“Jeg bare møter opp uten noe prep”

“Hah! Møter du opp??”

Jeg er ikke i tvil om at de som foretrekker å preppe på denne måten kan ha fantastiske spilløkter, minst like gode som mine. 

Men det er ikke poenget. 

Hva med oss som faktisk liker å preppe? Hva med oss som liker “lonely fun” - eller som jeg har valgt å kalle det her - Ensom Moro. 

Skal vi føle på noe slags preppeskam? Eller skal vi bare fortsette å gjøre det som vi trives med, og som jeg mener, for meg, er en viktig del av hobbyen? 

Jeg vil i dette innlegget forsøke å forklare hvorfor det finnes oss som synes dette er gøy, men også kanskje belyse at prepp er så mye mer enn å tegne kart og skrive tekst. Personlig har jeg alltid preppet (for) mye, men jeg merker også at hva/hvordan jeg prepper har endret seg det siste året. 

(Jeg er forøvrig fullstendig klar over at prepp som substantiv ikke er noe norsk ord). 

Hva er prepp?

For meg er alt som bidrar til å forberede meg til enkeltøkter og/eller kampanjer prepp. Min gode venn Emil deler inn prepp i aktiv og passiv prep, noe som kan være en nyttig distinksjon. 

Aktiv prepp er det vi vanligvis forbinder med prepping, at vi setter oss ned og får ord ned på papiret, tegner kart, statter opp fiender etc. Eventuelt at vi leser regler, scenarier, regeltillegg og lignende. 

Om man bruker VTT -  finner portretter og tilordner tokens, legger inn bilder, kart med dynamisk belysning osv. Å forberede skreddersydde spillelister, male miniatyrer og terreng (til økter) er også inkludert som aktiv prepp. 

Passiv prepp er den idemyldringen vi gjør for oss selv i hodet når vi sitter på bussen eller bak rattet, er i dusjen, etc., samt henter inspirasjon fra bøker, tv, musikk etc. Det kan også være diskusjoner om spillingene/økten med de andre spillerne. 

Prepp før 

I “gamle” dager, da jeg spilte sjeldnere enn jeg gjør nå, og spesielt under Covid, hadde jeg all tid i verden til å preppe. Jeg skrev mysterier/scenarier til Vaesen nesten like grundig som om det skulle gis ut eller ledes av andre spilledere. Jeg la inn tokens/bilder på alle biroller i Foundry, stemningsfulle bilder ble lagt til ulike VTT-scener. Jeg brukte tid på å finne musikk og lagde en oversikt over sånn ca. når/hvor i økten jeg skulle bruke de ulike lydsporene. 

Jeg brukte også enormt med tid på å overføre omtrent hele Coriolis-regelboken til Roll20, for en kort kampanje som fislet ut etter 4 økter. 

Til “hexcrawl”-spillet Mutant Year Zero bygget jeg opp hele kartet, 570 hexer, ved å kombinere Excel og Word. Det ble totalt 96 sider. Spillerne var nok kanskje involvert i 30 % av dette materialet.  

Jeg har tegnet kart, bygd “encounters” fra bunnen av i D&D, kryssjekket disse med tilgjengelige miniatyrer i samlingen og oversatt “boxed texts” fra publiserte scenarier. Sistnevnte førte faktisk til en utdannelse som oversetter. 

Jeg har alltid spilt en god del ferdige scenarier/kampanjer. At det skal spare noe særlig tid på prepp er nok en myte. De fleste har mangler og plotthull som må dekkes, elementer bør tilpasses de spesifikke rollene i kampanjen. Ikke minst må plott og historie internaliseres, noe som krever mer enn å internalisere noe du selv kom på i utgangspunktet. 

Prepp nå

Selv om jeg for tiden holder på å avslutte en kampanje i Vaesen, som har en mer tradisjonell stil, har jeg beveget meg over til PbtA-familien (inkludert FitD og CfB) - spill som markedsfører seg selv om “low-/no-prep”. Betyr det at jeg ikke får noe Ensom Moro med de? At jeg bare kobler meg opp på videochatten annenhver uke uten å ha gjort/tenkt noe som helst siden sist? 

Nei da, slett ikke. 

Du kan fint preppe her og, men det er viktig å ha i mente “don’t prep plots, prep situations” -

Disse spillene med en høy grad av såkalt emergent gameplay, hvor spillerne i større grad styrer hvor handlingen skal gå, krever likevel situasjoner, utfordringer og komplikasjoner. De krever like fullt fargerike og levende biroller med karaktertrekk og mål. De krever i høyeste grad en levende verden som beveger seg videre, ofte som et resultat av rollenes handlinger. 

Istedenfor en 8-10 siders lang “modul” har jeg noen sider med potensielle scener og situasjoner jeg har lyst å se rollene håndtere. Om jeg har en viss anelse om hva de skal bedrive (basert på forrige økt eller prat mellom øktene), kan jeg komme opp med noen stikkord om mulige komplikasjoner og utvikling basert på de par-tre mest sannsynlige reaksjonene. 

Ellers vedlikeholder jeg en liste/oversikt over biroller, både for spillernes del slik at de enklere husker hvem de ulike var, men også for meg selv slik at jeg husker hvilke særtrekk jeg ga dem. 

I spill som Blades in the Dark liker jeg også å rulle på ulike klokker for å se hvordan verden utvikler seg og hva andre faksjoner gjør i bakgrunnen. Dette kan lett føre til ubevisste eventyrfrø, som da gjengen i Fistful of Darkness bestemte seg for å plyndre et tog fullt av militære våpen og ammunisjon. 

Hvorfor liker jeg Ensom Moro?

Som Ralph Waldo Emerson ofte blir sitert på, “det handler ikke om målet, men om reisen”. Å nyte “reisen”, altså preppingen på veien til en spilløkt, både aktiv og passiv, er for meg en viktig del av hobbyen. 

Noen sa en gang at om man kuttet ned på prepp, kunne man få spilt mer, og er ikke det bedre? 

Jo, det er nok det. Jeg har også mindre egentid nå enn tidligere, og spiller dobbelt så mye som pre-covid. Jeg gjør mindre prepping totalt sett, og enda mindre per økt enn før

Hva jeg gjør under Ensom Moro er også annerledes enn det en gang var. Men det er ikke slik at jeg har 3-timers bolker satt av utover i uka hvor jeg kan sette meg ned å drive med dette. Det er forbeholdt spilling i en passe travel småbarnsfartilværelse. 

Det er de kvarterene, halvtimen eller kanskje opptil timen jeg har ledig innimellom hvor jeg kan drive med Ensom Moro. Tid jeg ikke kan bruke til spilltid uansett, og kanskje litt ad-hoc alenetid som ikke er forenlig med å passe inn i alle spillgruppers mareritt - å få kalenderen til å gå opp. 

Ikke minst liker jeg denne hobbyen så godt at jeg har lyst å drive med den utenom spillingene også. Andre diskuterer rollespill på ulike nettfora, ser Critical Roles 3-timerssendinger, leser rollespillteori eller utvikler egne spill. Jeg gjør forsåvidt mye av dette også, men primært så liker jeg å preppe. 

Uten skam.