Rollespillpraktikeren

Hva gjør meg sliten ved spilleding? Det er mulig det er alderen som gjør det, men jeg har kjent på de siste årene at jeg kan bli mer mentalt sliten etter å ha ledet rollespill enn jeg gjorde før. Selv om øktene blir kortere og kortere. De gamle maratonøktene i kjellerstua kommer jeg aldri tilbake til. 5-timers puljer på spillfestival virker også altfor lenge. Nå er jeg nede i 3-3,5-timers økter, og kjenner at det egentlig er nok.  Jeg har også lagt merke til at hvor sliten jeg blir, kan variere med dagsformen. Har det vært stress på jobb eller hjemmebane? Har det vært våkenetter med småbarn? Dette spiller selvsagt inn, men hvilke spill-relaterte faktorer slår inn, og hvordan blir jeg påvirket av det? Å spillede kan være slitsomt for hjernen Jeg merket det spesielt rett etter Covid da jeg følte meg mye mer sliten under og etter fysisk spilling enn online, men jeg merket at det svingte avhengig av hvem jeg spilte med og hva jeg spilte. Etter å ha forsøkt litt ulike kombinasjoner av s...

  Tremulus I 2024 leder jeg et spillprosjekt hvor jeg leder den samme gruppa gjennom 5 ulike Lovecraft-inspirerte spill. Målet er å spille en one-/two-shot i hvert system, og gjøre oss opp noen felles tanker for hvor godt de ulike egner seg for one-shot kosmisk horror i Lovecrafts stil.  Ett av spillene skulle være et Powered by the Apocalypse-spill (PbtA, delvis fordi denne filosofien / dette systemet har blitt svært fremtredende de siste ti årene, men også delvis fordi en av spillerne har uttrykt skepsis til om PbtA er en god match for (kosmisk) horror.  Valget stod mellom dette og Mythos World, som kom et par år senere.  Om Tremulus Tremulus er skapt av Sean Preston og ble utgitt i 2012. Det ble utgitt bare et par år etter Apocalypse World, spillet som satte i gang PbtA-familien av rollespill. Spillet finner sted i “standard” Lovecraft-tid, mellomkrigstiden. Spillerne velger en “playbook”, som fungerer som en slags "klasse"/"arketype". De fleste klassiske tropene...

  Ensom moro Den nye vinen innenfor rollespill er på mange måter spill som markedsfører seg som “light-prep” eller “no-prep” (i mange tilfeller uavhengig av om det faktisk stemmer). Boken “The Lazy Dungeon Master” er populær og noe flere trykker til sitt bryst. Spilledere konkurrerer i hvor lite prep de gjør for å få en tilfredsstillende spilløkt, som en invers variant av den gamle Monthy Python-sketsjen “Four Yorkshiremen”.  “Jeg skriver maks 1 A4-side” “Jeg bruker bare en post-it-lapp jeg er heldig om jeg finner igjen” “Jeg bare møter opp uten noe prep” “Hah! Møter du opp??” Jeg er ikke i tvil om at de som foretrekker å preppe på denne måten kan ha fantastiske spilløkter, minst like gode som mine.  Men det er ikke poenget.  Hva med oss som faktisk liker å preppe? Hva med oss som liker “lonely fun” - eller som jeg har valgt å kalle det her - Ensom Moro.  Skal vi føle på noe slags preppeskam? Eller skal vi bare fortsette å gjøre det som vi trives med, og som j...